tirsdag 7. mai 2013

HJERTE poesi 2013-17 (kp.7) av Sigve Lauvaas

Hjerteblomst7-ill


37.
EVIGHET

Evigheten er en ild som aldri slokner,
En lysstråle som aldri dør.
I evighetens flamme smelter isen,
Og ørken blir fruktbart land.

Evigheten slukker tørsten.
Og alle våre lengsler blir løftet frem til seier.
Alt blir til jubel i evighetens perspektiv,
Der land møter land,
Og havet blir til en fruktbar åker.


DEN ENE

Jeg venter på den ene, og roper
I mørke kvelder.
Den ene som er alt i alle, den ene
Som er min ledestjerne dag og natt,
Møter meg i lyset.

Jeg roper, og lytter etter din stemme.
Den ene er langt borte fra meg,
Men alltid i mitt hjerte.
Den ene er jordens mysterium og glede.
Jeg lengter etter å se min utvalgte.
Det gir meg styrke og kraft, og lys på veien,
Så jeg kan leve.


OMSORG

Den høyeste som har omsorg for alt liv,
Har også tanke for blomstene,
Som et tegn på kjærlighet.

Mangfoldet i naturen gjør oss rike.
Alt er synlig i vår krets.
Og mangfoldet synliggjør seg selv i oss.

Vi er et speil av liv, og er ett i kjærligheten.
Ordet som skaper, fyller jorden med fryd.
Og vi er barn under hans vinger.

 38.
ORD

Ordene gir oss bilder
Som åpner landskapet,
Og fører oss til verdens ende.

Ord er åndedrett fra menneske til menneske,
Fra folk til folk,
Så lenge det heter i dag.

I det innerste rommet er ord som druer,
Gode i munnen, og gode for hjertet.
Ordene er synlige i vår ferd
Fra fødsel til grav.

Fortellingen om livet, er fortellingen om ordet.
Det er alle språk i en sum.
Det er ordet som lever og ånder
For alle mennesker, og gir seg selv,
Så vi kan vokse i kjærlighet og kjennskap til ordet,
Som er kilden til evig liv.

SØVN

Hvem kan vekke dem som sover
En evig søvn?
Hvem kan vekke døde or gravene?

Bare den som har sannheten, har kraften
Til å helbrede syke.
I hans navn skal folk bli rykket opp fra dypet.

Du bestemmer ikke timen,
Men han som har skapt deg,
Gir sine engler bud,
Og svarer på dine bønner.

39. 
SPØRSMÅL

Den som er begravd i spørsmål,
Venter sjelden svar.
Den som forstår en fremmed,
Åpner døren for han.

Den ene svarer før vi spør han,
Og hjelper oss,
Før vi er klar til å arbeide.

Den som trenger en bygningsmann,
Må hyre folk.
Den som ruger på sine spørsmål,
Får ingenting utrettet.

Å lære å stille gode spørsmål.
Er grunnsteinen i livet.
Det hjelper oss på veien til visdom


GÅTE

Når dagene er talte, klippes snoren,
Og vi er løst fra alle sorger og plager.
Men døden er en gåte vi sent lærer.


VISDOM

Å elske visdom, er å elske ordet.
Å søke visdom, gir stor lønn.
Visdom og kjærlighet går hånd i hånd.

Når tankene vandrer, er kroppen en flyktig fugl,
Og samvittigheten går på krykker.

Et ord fra meg til deg får solen til å skinne,
Og alle spørsmål får tydelige svar.

40.
ORD TIL TRØST

Den som hater, må gråte.
Den som elsker, får fred.
Gråt tømmer ut bitterhet
Og renser sjelen for smerte.

Å elske er bedre enn diamanter.
Gode ord leger den syke
Og er langmodig i møte med en fattig bror.

En kan gråte over alt,
Men for sin egen skjebne vekker det ingen medynk.

Den som hater, blir mørk i sjel og sinn,
Og trenger et nytt hjerte.

Se etter steiner i sekken.
Kanskje dør du med stor tyngde,
Og blir fortapt i mørket?


PLEIE

Tålmodig må vi pleie vårt hjerte.
Tålmodig må vi vente på våren, og fuglene.
Tålmodig venter vi i tillit på en ny dag.

Det frosne treet spretter.
Isen tiner, og jorden blir fruktbar.
Alt som var øde spirer til liv,
Og døde vekkes opp or graven.

Vi pleier sorgen,
Og sørger med de sørgende.
Det er vårt håp at alle må bli helbredet,
Og få kjenne Guds kraft.
  
41. 
BEVEGELSE

Når stillheten er i bevegelse,
Er det uro i vårt hjerte.
Når mørket tjener lyset,
Får vi et opprørt hav.

Vinden stilner, når vi strekker ut våre hender
Til vår sultne nabo.
Solen skinner, når vi hilser den fremmede med et kyss.
Veien til visdom går gjennom ordet.

Den som ikke oppdager grensen,
Går til fremmede.
Den ville greinen bærer frukt uten frø.

Når lauvet slippes, er høsten i anmarsj.
Vi tuktes av vær og vind.
Og isen legger landet øde.
Men livet skal gjenoppstå den siste dagen.
Da skapes bevegelse i rekkene,
Før den ene ønsker velkommen.


VEIER

Våre veier skilles.
Vi møtes, og skilles igjen.
Vi gir hverandre ringer om troskap,
Men glemmer våre løfter,
Og ringene blir smeltet om,
Og våre tanker blir spredd for vinden.

 42.
STØV

Vi er bare støv, og våre gjerninger er støv.
Alt er intet, og av intet skapte Gud jorden.
Vi er maktesløse, men han som er lyset,
Gir oss stor styrke
Og hjelper oss å leve i fred.

Vi lever til vi dør, sies det,
Men mange dør før de har levd ferdig sine liv.
De er levende døde,
Og går iblant oss som sorte lykter.

Alt du gjorde, er tegn på ditt liv.
Du skal leve, slik du er.
Du skal leve og dø i dine gjerninger.
Forstå det den som kan.


LYS

Den som blåser ut lyset til sine søsken,
Går i mørket.
Den som tenner lys for naboen,
Tjener til liv.

Den som gir lys, blir selv opplyst.
Det følger velsignelse med lyset.
Slik en sår, skal en høste.
Bak hvert ord er en gyllen ring.

Ta vare på frimodigheten, den gir stor lønn.
Elsk deres fiender. Det er en prøvelse
Vi sent kan lære.

Bare lyset overgår alt. Det gir speil til våre liv.
Lyset favner, og skaper. Lyset gir håp,
Og trøster den svake med glede.

Vi klarer oss ikke uten kjærlighet.
Alt vi sier og gjør preger oss gjennom alle tider.
Den som har et rent hjerte, opplever åpne dører.
Den som viser sitt sanne jeg,
Er ærlig mot skaperen.
Bare den svikefulle har maske,
Og går mot stupet.

43.
VALG

Alle har små og store valg.
Å finne seg selv, er å gå gjennom en labyrint.

Fra fødsel reiser vi oss varsomt,
Til vi går gjennom livet med faste skritt.

Likevel må vi tråkke varlig, og se om vi er på den rette vei.
Omhyggelig må vi velge møteplasser.
Og hvilen gjør kroppen ny.

Vi velger de store avgjørelser, som konger og statsmenn.
Vi må lære å velge, og søke råd der gode råd finnes.

Aldri utenom veien er vår styrke. Kun der våre føtter går,
Har vi vårt stempel og signatur.
Den som går snarveier, går forgjeves.
Der finnes ingen snarveier til målet

Lær deg selv å kjenne, før du forsker i andre sine liv.
Du har en læremester i ordet. Av Salomos visdom
Kan du bli vis.

Sørg for at du lærer av dine egne feil,
Så andre kan se hvor høy du er, og hvilket liv du fører.
Avvik aldri fra målet. Da glemmer du fort hvem du er,
Og hvem som har valgt deg.

Du er hva du gjør, ikke hva du sier.
Din munn er en åpen bok.
Falsk forklaring avslører synderen,
Men den som er rett i sin ferd, opplever lyset,
Og har et rent hjerte.


«Minst ein gong om dagen bør vi høyra ein liten song, lesa eit godt dikt, 
sjå eit vakkert bilete, og om mogeleg – seia eit par fornuftige ord.» 

Johann Wolfgang von Goethe





HJERTE poesi 2013-17 (kp.6) av Sigve Lauvaas

Hjerteblomst6-ill



31.
VIND

Du som er vind over alle mine dager,
Skyer over alle mine veier.
Du som kjenner mine drømmer og min lengsel,
Og fyller meg med tidløs kraft:
Gi meg din ånd.
La meg seile på dine vinger,
Og vandre på dine fjell.

Gi meg ditt blikk.
Løft meg med dine hender mot høyden,
Så jeg kan se hvor jeg er.
Gi meg lys, så jeg slipper å vandre i mørket.

Uten din nærhet, vil jeg kveles.
Uten din kjærlighet, går jeg til grunne
I et evig mørke.

Du er vinden som svaler meg,
Og fører meg over havet til en ny strand,
Der englene bor.


LETER

Jeg leter alltid etter svar.
Jeg lengter etter å høre din stemme.
Jeg leter etter dine spor i landskapet.

Mine øyner er sløvet, så jeg ser ikke.
For du er over alt. Og du er alltid i min nærhet.
Det er et mysterium. En gåte.


32.
GRENSER

Hvordan kan vi sprenge grenser?
Bare ved ordet kan vi sprenge grenser.

Der er grenser over alt, mellom mennesker og land.
For å gå fritt, må vi ha ordet i vårt hjerte.

I alle land er søsken, over alle grenser venter noen
På å høre ifra oss. Livet er en kjærlighetsreise.

Til vi er framme ved porten, får vi leve i håpet.
Vi fylles med glede og smerte. Men gleden overvinner alt.


DU HØRER

Du hører min lengsel.
Dine øyner ser min skjelvende kropp.
Som et tre suser i vinden,
Synger jeg etter din fred.

Dine hender åpner meg mer og mer.
Ditt navn lærer meg nye sanger.
Dine ord blir til musikk for mine ører.

Du hører den navnløse,
Og roper til den som ingenting har.
Du fyller dine med kjærlighet,
Og tar imot de elendige som dine venner.

Med din varme trekker du fuglene til deg,
Og gir de tørste vann.
Du skriver liv i våre hender,
Så vi kan løfte ditt navn i lyset.
Så hver den som tror, kan se.

Du hører før vi roper,
Og kjenner oss før vi får et navn.
Under himmelen, er ingen som du.
Du hører når mitt hjerte slår
Og kjenner mine drømmer.


33.
PULS

Du er pulsen i mitt liv,
Kjærligheten i min ensomhet.
Du er kilden som flyter over
Og lyset som omslutter meg fra alle kanter.
Du er begynnelsen og enden,
Mine lengslers mål.
Ditt navn er høyt over alle fjell.
Du er kraften i mine årer,
En velduftende salve for sjelen.


BARNET

Som barnet ligger i sengen,
Legger jeg meg ved Jesu føtter.
Jeg ville gå bort fra deg, men du holdt meg fast.
Du hvisket kjærlige ord inn i mitt sløve sinn,
Til jeg våknet.

Du rørte ved mitt hjerte,
Og løftet meg opp fra søvnen,
Og gav meg en hånd å holde i.

Jeg vil danse for den ene hele natten
Og ta sløret bort.
Jeg vil rope navnet til den ene.
Jeg lengter etter tuntreet ditt.

Du er den usynlige i blant oss.
Du ser vår små og store drømmer,
Og våker over barnet.


34.
FJELL

La oss stige opp på fjellet,
Og komme frem med våre vitnesbyrd.
La oss fortelle hvem vi er, så vi kan lære av hverandre.

Kom opp på fjellet,
Så vi kan møte engelen som fortalte at vi var alene.

Kom, til den høyreiste kirke.
Hør sangen fra templet i Jerusalem.
Det stiger en bønn til Gud i disse dager,
Og hele folket sier ammen.


KOM

Du venter at jeg skal komme.
Men mye må planlegges. Jeg er ikke klar
Til å følge deg nå.
Men du må vente på meg.
Jeg er åpen for alt, åpen for å kjenne ditt navn
Før tårene blekner i kjærtegn.

Jeg er gammel og grå.
Men hviler i dine løfter.
I ditt ord har du åpnet en dør for min fot.
Og jeg kommer snart, når du følger meg
Over alle grenser.


DRØM

Hver drøm har sin kraft
Som bærer oss gjennom hverdagen.
Noen drømmer gir lys i mørket,
Og forteller hemmeligheter.

Jeg er avmektig, men kjenner styrke i ditt navn.
Selv i drømmer er jeg fylt av håp,
Og lengter etter å møte ditt ansikt
Som et speil av mitt speil.

I drømmen er jeg nær deg,
Og når jeg våker hører jeg din stemme.
Du banker på døren, og vekker meg i søvne
Og gir meg av din visdom og kjærlighet.


35.
ÅNDEDRETT

Skapelsen er det evige åndedrett i verden.
Vi hører lyden av pust fra alle sider.
Min tapte barndom kommer til meg nå.
Og jeg får kjenne kraften av din åndedrett i himmelrommet.

Jeg takker for alt jeg får se, for lyden
Av dine fottrinn i fjellet.
Jeg takker for at du skapte meg
Til et helt menneske,
Så jeg kan synge din visdom dagen lang.


JEG TILHØRER

Av jord er jeg kommet,
Av jord skal jeg igjen oppstå.
Jeg tilhører jorden og tiden.
Det er mine nøkler for liv.

Jeg tilhører skapelsen,
Og tilblivelsens morgen.
Jeg tilhører ordet som skapte,
Og ble til lys for alle mennesker.

Jeg fylles av kunnskap og opplevelser,
Og frydes av musikk fra ditt tempel.
Jeg tilhører tonene som bølger
Fra din himmel til jorden.


36.
LYS

Jeg er ikke lyset, men kommer fra lyset,
Og skal tilbake dit.
Jeg er i rommet, og rommet fyller meg med glede.
Livet gir meg lys, og lyset gir meg liv,
Så jeg kan fylles hver dag.
Din kjærlighet favner meg, din hånd bærer meg
Fra minutt til minutt gjennom alle tider.
Jeg tilhører ditt navn. Du er min.


I BEGYNNELSEN

I begynnelsen skapte Gud,
Og jeg ble skapt i et øyeblikk
Som en akt av Guds skaperverk.

Begynnelsen og slutten er et teppe
Som er vevd sammen.
Livet utgår fra begynnelsen,
Men har sine lange tråder mot lyset.
Der møtes vi som søsken.

Fra evighet til evighet går vi,
Og finner hverandre på veien.



HJERTE poesi 2013-17 (kp.5) av Sigve Lauvaas

Hjerteblomst5-ill



26.
VINDSUS

Som en mild vårvind
Hvisker du til meg.
I mitt hjerte hører jeg din stemme.
Som en engel hvisker du i vinden,
Og tar bort mine byrder.

Du gir hendene mine styrke.
Mine nakne føtter salver du med olje.
Du stryker meg på kinnet
Og hvisker mitt navn.
Du favner mitt hjerte, og løfter meg
Som en hungrende sjel, som et barn i vinden.


NOEN GANGER

Noen ganger lever jeg bak stengte dører.
Jeg vil ha fred og ro.
Jeg slumrer kanskje?
Jeg samler krefter til å skrive ditt navn.
Jeg lever, og lengter etter noe mer.
Jeg lengter etter å se havet,
Og nøkkelen bak alle ord.


LYS

Når lyset kommer, må mørket vike.
Når navnet blir nevnt, må ondskapen fare.

Lyset manifesterer seg i ordet,
Og ordet bygger broer mellom mennesker og Gud.

Flokker av ord kommer imot meg som lysskyer
Og overskygger mitt ansikt, så jeg blir forvandlet
Til et nytt lys.

Jeg går fra lys til lys, fra varde til varde,
Og følger spor etter Abraham, Isak og Jakob,
Helt frem til porten.
Der må jeg vise pass for engelen Gabriel,
Som lyser meg videre
Til det aller helligste, der alt er bare lys.

27. 
LØFT MEG

Løft sangen frem.
Løft den som synger av et rent hjerte.
Løft små og store over isen, til en trygg havn.
Løft meg med dine mektige hender
Over bekker, fosser og stryk, over havet
Til det nye landet.
Tenn min sjel. Løft meg, så jeg kan synge
Som en brusende elv.
Løft meg fra bølgene, til nåden i ditt navn.


MIN HERRE

Jeg er naken for deg.
Foran ditt ansikt er jeg en fugl.
Min sjel er fattig, uten deg.

Du fyller luften med glede,
Og løfter verden med sang.
Du gir håp til døende,
Og smelter is mellom riker på jorden.

Skjelvende står jeg i din nærhet.
Og du gir meg en gyllen ring,
Enda jeg er naken,
Og med en tvilsom fortid.

Min herre legger et teppe omkring meg,
Og lar meg hvile.
Han gir meg styrke og visdom,
Så jeg kan se, og kjenne veien.

Nå grå jeg som en pilegrim,
Og lengter etter målet.
Jeg fyller luften med jubel og lovsang,
Så oldinger snur seg i graven.

Noe stort er på gang.
Jeg vil opp i høyden, til tempelplassen
Og knele ved Jerusalems tykke murer
Og takke for alt.

28. 
BÅLET

Mens bålet brenner
Favner jeg etter deg.
Mens himmelens stjerner drysser gull,
Vil jeg rope etter deg
Med skjelvende stemme.
Når ordene brenner, og du er vår tilflukt,
Vil jeg søke deg av all makt.
Du som reddet Daniel, må redde ditt folk,
Så ingen av dine går til grunne.


NAVNET

Om dette navnet tier vi.
Ingen skriver ditt navn i aviser.
De er redd det skal smitte
Fra grein til grein,
Så hele jorden skal skrive ditt navn,
Og rope etter navnet
Som gir liv.

Navnet er et beger for mitt hjerte,
Håpet i slaveriet,
Redningen i nøden.
La oss synge dette navnet.
La oss gi tone til salmene fra David,
Så verden igjen kan få liv.

Vi som er ordløse, må favne ordet.
Vi som er fattige, må favne riksdommen.
I dette navnet kan vi gå på havet,
Helbrede syke, og kjenne rett og galt.
Visdommen i dette navnet
Vil forvandle våre liv.

29. 
MITT HJERTE

Du bærer mitt hjerte på din rygg.
Mine innerste tanker kjenner du.
Du gir meg føde hver dag,
Og pleier meg fra mors liv.
Du salver mitt hjerte med olje,
Og holder meg i lyset,
Så jeg skal kjenne dine veier.

Mitt hjerte er løftede hender.
Og jeg bærer min sjel frem for ditt ansikt.
Du leger mine sår, og gir meg kraft til å leve.
Jeg går ikke ensom lenger, men har en venn
For tid og evighet.


KJÆRTEGN

Hvem strør kjærtegn over jorden?
Hvem roper, når massene tier?
Den ene tar meg ved hånden, og fører meg
Over dype daler til dine fjell.

Hvem åpner de stengte dører
Og holder fest for de fattige i landsbyen?
Det gjør den ene hver dag,
Og salver alle med et rent hjerte.
Han kysser de utvalgte med et evig håp,
Og kler de svake med kjærlighet.

Han kjærtegner hver enkelt
Og gir dem en ring: Du er min!
Han favner de som er innbudt til festen,
Og synger et nytt navn i deres hjerter.

30.  
FLUKT

I fluktens hete roper jeg:
Vent på meg,
Når kreftene ikke holder mål.
Jeg vil så gjerne, men klarer det ikke.

Jeg skal flykte til kilden,
Og øse av den dype brønnen.
Mine hender skjelver. Jeg er hjemløs,
Uten navn.

Utenfor porten står en fremmed,
Og spør etter vann.
Kan jeg gi en fremmed,
Som sliter med livet, og mangler alt?

I flukten finner jeg en bror
Som lengter etter å treffe meg.
Med snarrådig blikk øser jeg vann fra dypet.
Og den fremmed får drikke.
Da åpenbarer han seg,
Og velsigner mitt liv.


ENSOM

Den ensomme ved bålet,
Skal få en ny start.
Helt alene, med et urolig hjerte,
Våkner en lengsel om å kjenne noen
Som kan redde livet.

Vi er flere som kan bidra med vårt talent.
Den ensomme åpner sitt hjerte,
Og noen lytter.
Er det vår oppgave å helbrede
Den som har gått seg fast i gjørma?

Vi har et valg. Og vi må velge nå
Hvem vi vil tilhøre.
Den som har en hånd å holde i,
Er sterkere enn døden.

Den ensomme ved bålet får ny glød,
Og lengter etter venner,
Lengter etter å drømme om et rent liv
Som rir stormen for andre.

Etter år ble den ensomme
En søyle i samfunnet, en bauta for navnet
Som åpner dører
Og tenner lys i mørke hjerter.


DITT ANSIKT

Ditt ansikt lyser imot meg.
Dine øyner forteller om ditt innerste rom.
Alle dine tanker blir brettet ut
I et speil, i en gåte.
Du er hemmeligheten i mitt liv.
Ditt ansikt er som en morgensol,
En stjerne over livet.
Og jeg gir deg alt.
Du lever i mitt hjerte og sinn dag og natt,
Og fyller meg med glede
Og harmoni.